Fødte alene på badet mens pappaen sov!

Vi hører med jevne mellomrom om damer som føder hjemme, men fødselshistorien til Stine, er allikevel ganske unik! Hun fødte nemlig helt alene hjemme på badet, mens den vordende pappaen lå i sengen og sov! ?

Her forteller Stine om hvordan det hele fant sted:

En uke etter termindato var vi på overtidskontroll ved St.Olavs i Trondheim. Dro dit med åpent sinn, for vi ville ikke bestemme oss for noe før vi hadde snakket med fagfolk. (Man får tilbud om igangsettelse etter en uke over).

Etter ctg-registrering, ultralydundersøkelse og legesjekk, ble det slått fast at alt var modent (2 cm) og at ting ville skje av seg selv innen få dager.

I 10-tiden på kvelden begynte riene å ta seg litt opp, så jeg tok tiden på de, men var ikke noe regelmessig.. Men de varte mellom 30- 50 sek, men tiden mellom var veldig varierende.

Dagen etter prøvde jeg å sove, men synes takene i magen var såpass vonde at ingenting hjalp, og det ringte i ørene. Tok tiden på de nå også, og hadde 3 rier på 7 min og de varte ca 1 min, så jeg ringte sykehuset og fikk beskjed om å komme nedover.

Jordmoren der ville ikke ta ny ctg-registrering (vet ikke hvorfor), målte bare fosterlyd under ei rie, og sa at alt var som det skulle være, men at jeg fortsatt hadde 2 cm åpning, så i følge “tommelfingerregelen” ville det ta 3 timer før jeg kunne regnes med å være i fødsel (altså fra 4 cm).

Fikk tilbud om å bli igjen og gå i gangene for å se om riene tok seg opp, eller som hun sa: “dra hjem, få deg litt mat, en dusj og prøve å slappe av”

Selvsagt valgte vi å dra hjem, for det hørtes jo himmelsk ut, men slik ble det ikke akkurat.

Vel hjemme klarte jeg ikke å spise noe særlig, og det var iallefall ikke godt å ligge! Fikk overtalt pappaen til å sove, for jeg mente at det var viktigere for han å være mer uthvilt til fødselen enn å holde meg med selskap under riene, så slik ble det.

Jeg vekslet mellom å løpe rundt i leiligheten, ligge på sofaen med en søkkvåt håndduk for å avkjøle meg litt mellom slagene. Synes ikke riene tok seg opp noe særlig før i halv 6 tiden da vannet gikk. DA smalt det, og riene ble veldig intense. Men ville ikke ha enda en bomtur til sykehuset, for som de sa ville det ta laaang tid, så jeg forberedet meg på at det ville bli værre, så var ingenting å klage for enda!

Minuttene gikk, og riene sto på som verst! Så kom plutselig pressriene! Skjønte vell ikke helt hva som skjedde før hodet kom, men da var det ingen vei tilbake! Prøvde å rope på pappsen, men det var ikke så enkelt… Så fokuserte heller bare på å få ut babyen slik at hun var trygg iallefall.

Tok rundt hodet på babyen og dro hun ut mens jeg presset på, ville jo ikke at hun skulle komme i do! Husker bare jeg hadde den første pressria, men hadde sikkert under hele fødselen vil jeg tro. Hun hadde navlestrengen rundt hodet gråt ikke. Hadde sett mange fødsler tidligere og sett at de kan suge ut fostervann fra nese/munn, så det gjorde jeg. Da kom gråten også!

Satt i sjokk en stund før jeg måtte inn og vekke den nybakte pappaen, åpner døren til soverommet og sier “Hun har kommet” før jeg går like fort ut igjen.
Han våkner opp til den scenen, men han tok på seg å ringe føden og ambulanse og de kom på 10 minutter. Pappaen fikk klipt navlestrengen hjemme før vi dro nedover på føde/barsel igjen.

(Et tegn på at jeg var lettere i sjokk: Rett før vi skulle dra med ambulansen sprang jeg inn på badet å hentet brunkrem og perleøredobber, fikk ikke akkurat bruk for det, men tenkte der og da at det sikkert var lurt – Mobil og kamera ble lagt igjen hjemme)

Skal si de var lange i maska da jeg ble trillet inn med babyen i armene! Møtte jo de samme folkene som var der på natta, så de så på oss med store øyne og sa ” Det er ikke mulig” Men joda! Jenta vår kom i rekordfart. Det var så fullt inne på den fødestua og alle ville vite hvordan dette skjedde. Der og da husket jeg ingenting, men etter noen dager begynte bitene å falle på plass.

Kunne egentlig ikke hatt en bedre fødsel, godt å tenke på at pappaen og jeg var de aller første som så henne og fikk holde henne.

Tenker fortsatt mye på det som skjedde i ettertid og hva om noe hadde gått galt! Hadde tenkt mye på fødsel på forhånd, og sett for meg mange fødselsscener, men aldri denne!

Ble ikke noen form for smertelindring her, men det gikk over all forventning. Gruer meg ikke til neste fødsel heller =) Tror det er smerter som er langt over vår grense til å tåle, men man kommer seg gjennom det og glemmer tvert babyen er ute!

Ta ting som det kommer og hør på råd fra de på sykehuset =) Men fremfor alt – Stol på hva kroppen sier! Hadde jeg gjort det hadde det nok blitt sykehusfødsel her også!

Stikkord: Barn, Fødsel

Kategori: Gravid