Om å få et “annerledes” barn

Dette innlegget er skrevet av Anine, som driver bloggen Hverdagen med & uten autisme. I bloggen forteller hun om hvordan det er å ha et barn med diagnosene autisme og lett psykisk utviklings hemmet.

Anine er 35 år gammel, samboer (snart gift!), mor til tre barn på 13 år, 3 år og 9 måneder, og til daglig jobber hun som hjelpepleier. Familien har mange jern i ilden og har en travel hverdag med husbygging og planlegging av bryllup.

 

En helt vanlig baby

Jeg var 21 år gammel da jeg fikk Martine. Hun hadde ti fingrer og ti tær – øyne, nese, munn og øre satt der de skulle. Hun var rett og slett perfekt!

Å se at noe var «galt» med Martine de første månedene gikk ikke. Hun var nesten som enhver annen baby, bortsett fra at hun ikke likte å bli kost med og å ha hudkontakt. Når Martine gråt var det naturlig for meg å ta henne opp og bysse henne for å prøve å trøste henne, men dette hjalp ikke med Martine.

Jeg oppdaget etter hvert at hvis jeg la henne på gulvet med teppe over seg og en koseklut over hodet, så ble hun rolig og sluttet å gråte. Litt merkelig kanskje, men alle barn er forskjellige. Jeg visste nok lite fordi dette var mitt første barn. At noe skulle være «galt» var ikke i tankene mine i det hele tatt.

Utviklet seg ikke som andre

Når Martine ble nærmere et halvt år, begynte jeg å merke at utviklingen sto stille. Hun kunne ikke noe av det andre barn på hennes alder kunne. Helsestasjonen sa at hun nok «bare» var litt forsinket utviklet og med hjelp fra fysioterapeut – ja da kom det seg nok. Dessverre ble det ikke sånn. Mange måneder med fysio hjalp lite, og utviklingen gikk ikke noe særlig fremover.

Barnehagen ble vendepunktet

Da Martine begynte i barnehage i 2001, nesten to år gammel, var det en som jobbet i barnehagen som tok tak i saken og hjalp oss. Martine kunne enda ikke gå, og på mange stadier var hun en liten baby. Dette ble starten på en lang og tøff vei for oss, jeg måtte bearbeide en sorg og et «tap» over barnet jeg trodde jeg fikk – men samtidig opplevde jeg mye glede og lettelse over at hjelpen endelig kom på banen.

Martine ble jo født før internett var vanlig i et hvert hjem, så det var ikke så lett å google seg frem til ting og søke etter hjelp og råd på egen hånd. Man måtte stole på de rundt seg og det apparatet som fantes.

Tøff tid med utredninger

Barnerehabelitering for utredning var en veldig utfordrene periode for meg som mor. Helsepersonellet måtte finne ut hva Martine ikke kunne, og når man sitter en hel dag og fokuserer kun på det negative, oppleves det veldig tøft.

Jeg husker at jeg de første årene var veldig sint når jeg var på barnehabiliteringen, og at jeg hadde store problem med å ta i mot hjelp og råd. Jeg lurte på hva helsearbeiderne tenkte – tror de ikke at jeg klarer å ta vare på barnet mitt? Første gang jeg fikk tilbud om støttekontakt eksploderte jeg! Hva i pokker skulle jeg med det?!

Å akseptere at mitt barn er annerledes var en lang vei å gå for meg som mor. Jeg prøvde vel å fortrenge det ganske lenge.

Første diagnose

Årene gikk og i 2007 fikk Martine diagnosen lett psykisk utviklings hemmet. Da var det endelig, og for meg ble det ekstra tøft… hva gjør jeg nå? Alle mulige tanker svirret rundt i hodet mitt der jeg satt på et kontor og hørte helsepersonellet fortelle meg resultatet etter årevis med tester!

Da jeg satte meg i bilen etterpå, knakk jeg helt sammen! Er det mulig? Skal jeg ha et “barn” resten av livet? Jeg som hadde et håp… det forsvant i det fjerne! Skal ikke Martine få det som “alle andre”? Hvordan blir ungdomstiden hennes? Hva skjer med Martine når hun blir voksen?

Jeg hadde tusenvis av spørsmål og ingen svar! Livet som jeg så, det ble forandret for alltid! Jeg hadde noen tøffe dager med mye tanker og tårer! Men det er noe som heter: Det som ikke knekker deg, gjør deg bare sterkere!

Diagnose to – vi er i mål!

To år senere var Martine inne til ny utredning og i april 2010 var vi i mål! Da fikk vi resultatet på den aller siste og endelige diagnosen. Autisme! Det føltes nesten som en seier etter å jobbet hardt og lenge med å finne ut hvorfor Martine er som hun er. Det høres kanskje rart ut, men det var fantastisk å få den endelige diagnosen! Vi har kommet i mål og vi har noe å jobbe utfra!

Hvorfor jeg blogger

Grunnen til at jeg er så åpen om Martine og vår hverdag sammen, er fordi jeg vet hvor innmari tøft det er å stå alene og ikke vite noe, og føle at andre ikke skjønner deg.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen å spørre, noen som hadde vært der før meg. Ikke helsepersonell, men foreldre med erfaringer. Husker jeg etterlyste dette med det samme vi begynte å «vanke» hos barnehabiliteringen. Det er noe helt annet å snakke med de som har år med erfaringer før deg selv, og kjenner situasjonen din – selv om ikke det er samme diagnose.

Derfor begynte jeg å blogge og skrive om vår hverdag på bloggen Hverdagen med & uten autisme. Kan jeg hjelpe eller bare lytte til andre som er i samme sitasjon, så synes jeg det er supert. Jeg har ingen utdannelse innen diagnose-setting eller autisme, kun «livets skolegang». Er det noe du lurer på så kan jeg kanskje svare deg.

.

Takk til Anine for at hun ville dele sin historie her med oss! Følg henne videre på bloggen hennes!

 

Stikkord: Autisme, Barn med psykisk utviklingshemming, featured, Hverdagsliv

Kategori: Hverdagsbetraktninger, Mammablogging