Varer ærlighet virkelig lengst?
Før jeg fikk barn var jeg den perfekte pedagog. Jeg visste presis hvordan barn skulle oppdras, og var overbevist om at mine barn ville bli eksempler til etterfølgelse.
Det har nok ikke gått helt så enkelt, men jeg er som en hver mor, veldig stolt av mine to sønner. Jeg kan godt se, at der er visse punkter, hvor min barneoppdragelse godt kunne strammes litt opp. Er eksempelvis rett så inkonsekvent til min manns store irritasjon.
Men noen ganger så møter man jo på drittungene! Eller ennå verre de barn, hvor man kan se, at noe er galt. Men hva gjør man så?
Det er vanskelig nok å skulle oppdra sine egen barn, og nærmest umulig å oppdra andres! Eller?
Jeg har et par ganger hatt besøk av noen unger, som jeg bare ønsket, at foreldrene ville gå igjen og ikke etterlate barna.
Jeg har nok aldri sagt fra, men her i helgen ble jeg litt utfordret av en annen venninnes fortelling, om barn hun kjenner, som mistrives. Barna har det dårlig på grunn av foreldrenes samliv og mobbing på skolen.
Men hvordan sier man det til sin venninne?
Kategori: En bedre hverdag
Kommentarer (
3 )Trackback URL | Comments RSS Feed
23. april 2012 kl. 12:54
Ja, hvordan sier man noe sånt? Veldig kjent problemstilling det der. Håper på fortsettelse av dette innlegget jeg!
23. april 2012 kl. 12:56
Jeg er veldig glad dersom noen sier i fra om at mine barn ikke har oppført seg fint. Slik at jeg kan ta en samtale med barnet og få korrigert uønsket oppførsel.
Men dette er jeg veldig klar på til mennesker som har barna mine, og jeg spør også om de har oppført seg pent. Dermed skaper jeg rom for å få slike tilbakemeldinger, og det blir forhåpentligvis ikke så vanskelig for mennesker å fortelle meg om uønsket adferd.
Noen venninner jeg har gjør det samme som meg, og vi kan derfor diskutere de hendelsene som skulle oppstå, uten å være redd for at den andre blir sår. Men jeg har også venner som ikke er åpen for at barna deres kan gjøre gale ting/oppføre seg på en måte som gjør samvær med dem anstrengende både for barn og voksne. Ovenfor disse mødrene synes jeg det er svært vanskelig å si ifra. Det samme er det ovenfor foreldre jeg ikke kjenner overhodet.
Og helt umulig føles det å si ifra dersom foreldrene faktisk er til stede, og ser ut til å godta slik oppførsel. Da blir det dessverre heller til at de sjelden blir invitert til oss.
Så jeg skulle ønske jeg kunne si at ærlighet varer lengst… spesielt ettersom det er ærlige tilbakemeldinger jeg selv ønsker… men dette er svært vanskelig! Man risikerer fort at foreldrene blir såre, og heller retter sinnet mot deg enn mot barnets oppførsel.
Så jeg tror man må se an hvem man gir slike ærlige tilbakemeldinger til. Om de er åpne for det eller ikke. Noen foreldre er dessverre overhodet ikke åpne for det.
My recent post Nei, nå…!!!!!
2. mai 2012 kl. 12:39
http://www.piasverden.com/2012/04/tr-du-gripe-inn…
På denne bloggen har de diskutert et lignende problem/utfordring. Interessant tematikk; har tenkt på at grensesetting og barn er et interessant tema som det er lett å si noe om i teori, vanskligere i praksis.