Familiekollektiv i en gammel svensk prestegård!
Har dere lest bloggen til de to norske familiene som fulgte drømmen om å bosette seg på en stor gammel svensk herregård? June har dokumentert deres ett og et halvt år lange eventyr i bloggen Gamla Prästgården.
De to familiene er venner og har kjent hverandre lenge. Dene ene familien består av Karimette og Bjørn Gunnar og deres to jenter, Linna og Alvilde (4 og 6 år). Den andre er June og Truls og deres tre gutter; Marius, Sander og Christoffer (2, 4 og 6 år).
Nå er tiden inne for familiene å selge gården videre og reise hjem til Norge igjen og vi fikk høre litt om hvordan de oppsummerer tiden som har gått!
Hvordan kom dere egentlig på idèen om å kjøpe Prästgården?
Det hele begynte med at Karimette fortalte om den fine gamle prestegården hun fant på finn.no. Vi drømte oss bort og fantaserte om hvordan det ville være å bo der – Hvorpå June foreslo at vi kunne flytte dit sammen, et eventyr var i gang!
Alle tente på ideen, og det tok ikke lange tiden før vi hadde vært på visning. og ikke lenge etter det igjen var huset vårt!!! – inkludert alle møblene som stod i, da dette var et dødsbo. Det er vi glad for, uten dem ville huset mistet litt av sin sjel og ville føles nakent. Det var som en skattejakt å bli kjent i huset.
Hva har dere jobbet med under oppholdet? Har barna gått på skolen?
Karimette avsluttet akkurat et vikariat før vi flyttet og har dette året hatt et friår for å skrive bok. Hun har nå fått drømmejobben som aktivitør, som hun begynner i snart. Bjørn Gunnar fikk permisjon fra jobben sin på Ica Maxi, for å lære litt av søta bror om dagligvare i sverige.
Truls driver to Elite-Fotobutikker i Grenland, mens June studerer regnskap ved NKI og skal snart ta eksamen. Hun er også bidragsyter i syboken “Made by Me” som er ute i salg nå.
De tre minste barna går på samme avdeling på förskolan, mens de to største går i förskoleklass på skolan.
Hvilke planer hadde dere for oppholdet på Prästgården?
Innen vi kom hit hadde vi MANGE planer. Noen har vi gjennomført, noen måtte vi gi opp og noen ble det aldri noe av – pluss at mange planer ble til etterhvert!
Vi hadde først og fremst planer om et roligere liv på landet, med alt det innebærer.
Vi har vært gode på å lage mat fra bunnen av, noe som var et av målene våre.
Vi har anlagt kjøkkenhage og dyrket våre egne poteter, gulrøtter, erter, gresskar, urter, purre, løk, squash og salat, vi har også saftet egne bær. Vi er mye ute i hagen med barna og på turer i nærmiljøet. Vi har hogd trær og kløyva ved til eget bruk. Vi har bygd gapahuk, huskestativ og sandkasse til barna.
I fjor sommer lagde vi vannsklie i hagen – det var stor suksess!
Dere har gjort store forbedringer på huset, var det også en del av drømmen?
Vi hadde ikke planer om å pusse opp noe særlig, men har nå snart pusset opp hele huset – akkurat nå holder vi på med å male utvendig.
Vi gikk i gang forsiktig, men det har ballet på seg. Dette er en nydelig prestgård som har forfalt i mange år, og vi klarte rett og slett ikke å la være å gi det litt kjærlighet i form av mange, mange liter maling!!
Vi måtte også lære oss å tapetsere, og fant ut at det var jo ikke vanskelig i det hele tatt. Siden dette er et gammelt hus, med aner fra 1650, har vi vært nøye på å ikke ødelegge noe originalt, som gamle tapeter. Vi har også prøvd å være mest mulig økonomiske, og gjerne gjenbrukt – både maling og møbler.
Hvilke fordeler og ulemper vil dere si at det er ved å bo sammen i et kollektiv?
– Man lærer seg å ta hensyn til andre, på en ny måte. Og siden man ikke alltid kan få det som man vil, lærer en seg å bli mer medgjørlig.
– Her er det alltid lekekamerater, både for barn og voksne ?
– Jentene har fått seg brødre og guttene har fått seg søstre! Dette har de vokst på.
– Alt er på rea!! Vi deler jo på regningnene.
– Kjipe oppgaver, hverdagslige kjedelige ting som må gjøres, er mye hyggeligere når man gjør det sammen med andre.
– Man er mer strukturert og bevist i de hverdagslige valgene sine, da man planlegger dette sammen for å organisere det best. F.eks. innkjøp av mat, middagslister, generelle to-do-lister, lekser, fritidsaktiviteter osv.
– Vi har en syv-seter, så vi samkjører til skole og dagis.
– Jo flere barn, mere bråk. Her er det aldri stille.
– Og våkner en tidlig, passer den på å vekke de andre.
– Man kan ikke alltid få viljen sin, for her hersker det demokrati!
Hvordan er det med privatlivet, har man i det hele tatt mulighet til å være alene? Må man elske å være sammen med andre hele tiden? Jeg ser at dere får mye besøk!
Vi bestemte fra starten av at vi skulle ha felles areal, altså, hverdagsrommene, kjøkken og bad, mens soverommene skulle være private. Vi trodde at vi kom til å ha behov for privatliv. Men i ledige stunder har vi heller oppsøkt hverandre.
I og med at vi har så stort hus har vi selvfølgelig mulighet til å trekke oss tilbake de dagene vi kjenner for det. For alle trenger litt tid for seg selv, uansett om man elsker å være sosial. Vi har en fellles forståelse for dette. Og er klare i vår kommunikasjon.
Men det er god egenskap å være sosial når man bor i kollektiv. For vi har masse besøk, ja. Og det elsker vi. I perioder har folketallet på prestgården vært mange dobbelt. Gjestene må også like å være sammen med andre, da her ofte er flere på en gang!!
Hva har dere gjort med det praktiske som fordeling av ugifter og slike ting?
Allerede før vi kjøpte stedet, avtalte vi praktiske ting. Hovedavtalen var at dette var ett prøveprosjekt, som skulle gå over 1 ½ år (for å følge skoleåret til barna).
Vi opprettet en felleskonto, hvor begge familier setter inn penger månedlig til husholdningsbudsjett, forsikringer, strøm, oppussing og bensin til fellesbil. Dette fungerer veldig fint.
Nå har ett og et halvt år gått og vi vender tilbake til Norge – og selger drømmen videre! Vi kommer alltid til å se tilbake på denne tiden som en fantastisk periode, hvor vi har lært mye og hatt det utrolig gøy. Og ikke minst kommer vi til å savne Prästgården og kollektivlivet.
Tusen takk til June og lykke til videre! Salgsannonsen til Prästgården ligger her om noen av dere skulle være interesserte i å ta over! ?
Kanskje det er flere der ute som deler denne drømmen?
Gikk du glipp av disse innleggene?
Kategori: Blogganbefalinger, Inspirerende foreldre
25. mai 2011, kl. 01:20
Spennande!! Trur eg må lese meg gjennom heile bloggen ein kveld eg har tid ?
26. mai 2011, kl. 21:16
Så flott det høres ut som de har hatt det, hadde vært morro å hatt mot nok til å gjøre noe slikt… hoppe ut i det..
27. mai 2011, kl. 08:04
Helt enig Wendy! Det kreves en del mot å gjøre noe sånt – men så har man et minne for livet. ?
26. oktober 2011, kl. 23:03
Absoulut og anbefale !!
h